Synes damp fra kaffekjeler er stygt.
Poet Daniel Vatsvåg publiserte nylig sitt manifest «For en stor og øyeblikksfjern poesi» i litteraturmagasinet Vagant. Til 5080.no forteller han hvordan han ikke lenger ser skjønnheten i det nære.
– Jeg synes damp fra kaffekjeler er stygt. Jeg ser ikke det vakre med flagrende røde skjerf, eller svale pust mot kinnet.
Ifølge poeten begynte det hele da han gikk tur i Frognerparken, og fikk et innfall om å tråkke på noen svaiende blåklokker.
– Det var øyeblikket livet mitt forandret seg. Etter den hendelsen gikk jeg hjem og brant opp min første diktsamling «Solkremshjerter laget av tynne fingre».
Vatsvåg publiserte nylig sin siste poesisamling «Bilder fra en lukket kikkert», som blant annet tematiserer EU som fredsbevarende prosjekt, sammenhengen mellom kultur og økonomi og beskrivelser av forskjellige objekter langt borte i horisonten.
– Jeg har bevisst valgt å ikke bruke ord som «treet» eller «ømhet», men heller «paradigmeskifte» og «avstand». Jeg synes slike ord er vakre, men må innrømme at de ser latterlig dumme ut i et tusenårsperspektiv.
