(foto: flickr.com/apothecary)
(foto: flickr.com/apothecary)

Det haster å være typisk norsk.

Kulturdebatten som har rast i aviser, på tv og sosiale medier de siste dagene, har vist oss at vi trenger å bevare norsk kultur. Og er det ikke typisk norsk at vi må gjennom en debatt om bevaring av norsk kultur før vi skjønner at vi må bevare den?

Som debattantene Christian Tybring-Gjedde og Jon Hustad har påvist, er den norske kulturen truet av innvandring. Det typisk norske er nå så truet at ingen lenger klarer å definere det. Er det pinnekjøtt, er det mariusgenser eller er det noe som Tybring-Gjeddes far har fortalt sine barn gjennom tusenvis av år?

Kulturministeren bør sette av midler til å styrke kulturen, slik at vi kan definere den og bevare den for kommende generasjoner. For hva er vel mer norsk enn å bevare noe for kommende generasjoner? Det er nemlig når vi vet hva vi er, at vi best kan bevare oss. Never change a winning team, som man sier, for da er det lettere å bevare det. Og når ting bevares, blir det lettere å integrere andre ting i dem.

Og hva er vel mer norsk enn nettopp spørsmålet «hva er vel mer norsk»? Det er dette som binder oss sammen, og som vi er i ferd med å slutte å diskutere nå som innvandrerne kommer. Vi er et stolt folkeslag med lua i hånda, som står på hver vår tue og setter pris på felleskapet. Bør vi ikke bli flinkere til å være stolte av dette?

Det haster å bevare norsk kultur. Og er det ikke typisk norsk med ting som haster? Vi haster avgårde til bussen om morgenen, og haster gjennom arbeidsdagen og ferien. Og for norske kvinner i 30-årene, så haster det å bli befruktet for å spre genene sine.

Vi vet ikke hvor mye det haster å bevare norsk kultur, men det bryr vi oss ikke om, siden vi er et hastende folkeslag. Det typisk norske må bevares, helst nå, som kulturen er mest typisk.