Totalslakt fra vår anmelder.
Mikal Olsen Lerøen har anmeldt filmer for NRK i en årrekke. Både som smokingbærende, hestehalebefengt programleder for Filmplaneten, og nå på selveste kulturkanalen P2.
Lerøen har markert seg som anmelder med utstrakt bruk av metaforer, sammenlikninger og adjektiv. Anmeldelsene hans er som adjektivhistorier uten historier. Begrunnelsene er like grunne som Vatlestraumen utenfor Bergen. Og akkurat som skip har havarert i Vatlestraumen, havarer Lerøens forsøk på å si noe interessant om filmene han overøser med innholdsløse språklige bilder.
Spesielt tydelig blir dette når Lerøen er på kollisjonskurs med andre anmeldere, og må forsvare sine vurderinger på Dagsnytt 18. Da fortsetter han bare å spy ut de samme tomme formuleringene som han produserte i anmeldelsen, som om han var deltager i en hip hop-battle i bortklipte scener fra en norsk versjon av 8 Mile.
Slik blir den monotone bergenseren et utvasket symbol på det verste innen norsk anmelderi. Ingen ekspempler, ingen begrunnelser, bare meninger forkledd som snirklete sammenlikninger.
Håret hans er like krøllete som en 17. mai-sløyfe i bergensregnet. Og akkurat som med en krøllete 17. mai-sløyfe, burde man kaste Lerøens betraktninger i søplet etter en dags bruk.
Han framtstår som en blanding av mafia-boss og Michael Bolton. Da Lerøen, sannsynligvis inspirert av Bolton, gikk til frisøren og klippet bort hestehalen, burde han samtidig ha klippet bort en del pompøse adjektiv i samme slengen. Da hadde kanskje anmeldelsene blitt mer relevante enn skismørning på rulleski, i stedet for å være like spennende og innholdsrike som en julaften for muslimer.
