– Jeg skal bli så Oslo at du kan kalle meg Joakim Trier. (foto:flickr.com/2264076650)

– Jeg skal bli så Oslo at du kan kalle meg Joakim Trier. (foto:flickr.com/2264076650)

Har allerede begynt å se på mennesket som lite.

– Toget går på fredag kl 19.38. Jeg kan nesten ikke vente, jubler Torgeir Vatle, som snart skal slutte seg til de titusener av unge kvinner og menn som hvert år flytter til Oslo for å bli fremmedgjort.

Han vokste opp på lille og trygge Hisøya utenfor Arendal, men siden han var ganske liten har storbyen virket forlokkende på Vatle.

– Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har alltid drømt om å stå i lange køer, overse tiggere og ha kjærlighetsløs sex. Jeg er ikke laget for å bo på en plass hvor folk smiler til meg fordi de faktisk kjenner meg, og er glad i meg.

Den unge sørlendingen forsikrer at han vil trosse familiens råd om ikke å la Oslo forandre seg.

– Jeg ser på dette som en unik mulighet til å utvide distansen mellom meg selv og naturen. På sikt ønsker jeg å komme tilbake til Sørlandet med helt andre verdier og vaner. Da vil jeg forhåpentligvis se ned på mine venner, og gå rundt på fest og si at «verden er fucked up, ass».

Etter noen uker i fjor på besøk hos sin fetter på Tøyen, begynte Vatle allerede å se på verden som et underlig sted, og mennesket som uendelig lite.

– Hvem vet hvor livet tar meg hen? Kanskje jeg om noen år skriver en roman om alt jeg har mistet på veien fra Arendal til Oslo? Det hadde vært fett.