Vanskelig å plassere sjangermessig.
I dag begynner siste kapitel av maratonprosjektet over mange tusen sider: Omtalen av Karl Ove Knausgårds «Min kamp»-serie. Nå raser debatten om hva slags verk denne omtalen egentlig er.
– Omtalen er interessant fordi den sprenger grenser. Den lar seg ikke plassere sjangermessig. Er det bare grafsing i folks privatliv, eller er det kulturjournalistikk? sier P2s litteraturanmelder, Marta Norheim til 5080.no.
Flere har kalt de mange Knausgård-artiklene for et kommersielt stunt, noe VG-journalist Cathrine Gonsholt Ighanian er uenig i.
– VGs dekning er en mastodont av et mesterverk. Utleveringen av depresjonene til Knausgårds kone, forholdet til broren, svogeren og onkelen er hensynsløs journalistikk som skjærer til beinet, hevder Ighanian.
Hun får støtte av Merete Skogrand i Dagbladet, som mener Knausgård-omtalen både utfordrer og provoserer.
– Til tider er det utmattende lesing. Et virkelig et beist av tekster, en stor og seigt rennende masse av ord – nettopp ikke artikler du «leser» i tradisjonell forstand, men heller et «sted» du er, en strøm du har senket deg ned i, for deretter å dras hit og dit av journalistenes assosiasjoner.
Den massive omtalen har også blåst liv i debatten om sannhet og fiksjon, forklarer Dagblad-journalisten:
– Det vil alltid være et element av fiksjon i våre artikler. I vår Knausgård-omtale har vi nådd et journalistisk nullpunkt – ja, journalistikkens yttergrense. Et eller annet sted stopper Dagbladet, og der begynner virkeligheten.
